a review of the Cure's gig in Oslo 1992



Kurerte 5000
September 22, 1992
Ekern Yngve
reprinted without permission

The Cure, pubertetsangstens fremste eksponenter, var likevel ikke så nedstemte i Spektrum i går.

Det er mørkt, vi er omtrent 5000 som ser scenen langsomt fylles med lys og røyk, hører gitarene legge et trøstesløst teppe av ugjennomtrengelig lyd over det hele. Det er opprivende og vondt for oss sarte, og der står de: The Cure, verdensmestre i depperock, de svarteste av de svarte, de aller tristeste blant de mest fortvilte i postpunkens æra.

Men så, et par timer senere følte vi oss likevel oppstemt. Og det simpelthen fordi vi forsto at Robert Smith og de andre endelig har gjort som oss andre: Kommet seg gjennom puberteten.

Siden albumdebuten "Three Imaginary Boys" i 1979, har deres musikk grovt sett - og i en etterhvert ikke altfor begeistret lytters svette ører, skal det innrømmes - dreiet seg om perfeksjonering rundt ungdommelig overfølsomhet, tenåringens weltschmertz og mental vokseverk. Kort sagt noe de fleste av oss belemres med en tid - før vi er gjennom tunnelen.

Med den ferskeste platen "Wish" , som de fremførte nesten i sin helhet i går, svinger de på ingen måte til den andre ytterkanten. Det er tross alt melankolien som har gjort dem til et av verdens ledende rockband, men her anes en langt mer avklart og optimistisk tone. Så når Robert Smith et stykke ut i konserten kommer til den nye sommerslageren "Friday ÍM In Love" og ordene "I don't care if monday's blue / tuesday's grey and wednesday too / thursday I don't care about you, 'couse friday Ím in love" , da kjentes det befriende.

Et møte med The Cure fordrer vilje til å sette stetoskopet til hjertet for å lytte til den mer truende pulsering i vårt indre. Og for at møtet skal bli en berikende konsertopplevelse, kreves det vel at man anser Robert Smith som en guddommelig størrelse, her snakker vi om et av 1980tallsrockens mest markante ikoner - kjennetegnet av nattsvart bustehår og utklint leppestift. Utover det fremstår Cure anno 1992 som noe mer variert i anslaget enn vi kan huske.

"Pictures Of You" kommer tidlig, med et nesten muntert gitartema rundt det som tross alt er blant bandets varemerker, den gode popmelodien som gjerne med pompøs kraft trenger gjennom støyen. "Spider Man" byr på klassisk synth svevende over en tung groove, mens de skyter fart igjen med en lekende "Just Like Heaven" . "The Walk" , en av gjennombruddsmelodiene, b lir en parantes som i konsertversjon strengt tatt ikke er en melodi i det hele tatt, mens for eksempel "Let's Go To Bed" demonstrerer hvor overdimensjonert et hightech lysshow kan bli. Best er The Cure kanskje i ytterpunktene, som i "Friday" og "End" eller "Cut" . Kontrollert søtladenhet eller villfaren gitarfeedback, det er kanskje helbredelse å oppnå i begge stemninger.


Last Revised: Monday, 15-May-2006 15:00:03 CDT

[ top | current events | cure fan discussion | discussion board profiles | discussion board faq | discography | boot reviews ]
[ tour dates/reviews | interviews | photo gallery | comments? | books | lyrics | tablature ]
[ links | mailing list info | a note about the site | fan clubs/zines | for sale/trade/wanted ]
maintained by: Verdugo